Allerede i 2006 begynte Utenriksdepartementet og norske politikere å planlegge det man kan kalle “Refleks 1″.
Dette prosjektet hadde som mål og bringe utenrikspolitikken ut til folket, samt å få den norske befolkningen med i debatten.
Etter flere titalls debatter, innhenting av hundrevis av analyser gjort eksternt og koblinger til fagmiljøene utenfor UD, markerte publiseringen av statsmld. 15 hovedlinjene i første del av prosjektet.
I 2010 startet de “Refleks 2″, som er ment å gå over en treårsperiode – frem til 2013.
Gjennom “Refleks 2″ øsnker UD å:
- Bedre gjennomtenking og prioritering av utenrikspolitikken i en ny tid
- Bidra til debatt og åpenhet i Norge rundt viktige utenrikspolitiske veivalg
- Øke den norske deltakelsen på den internasjonale utenrikspolitiske debattarenaen
(http://www.regjeringen.no)
UD selv sier at verden er i rask endring, og at dette er noe som utfordrer dem til å tenke nytt om utformingen av norsk utenrikspolitikk. De mener at det ikke lenger holder å gå vante veier eller å løse nye problemer med gamle virkemidler.
Som et ledd i dette har de aktivt engasjert seg i sosiale medier som Facebook, Twitter, Youtube, Flickr og ved å opprette egne blogger.
Dette er jo vel og bra og vil, kanskje på sikt, tiltrekke seg en yngre målgruppe. Men sånn som Refleks fremstår for meg, har de enda et stykke å gå før de kommer til dette punktet.
Det holder ikke lenger å bare være på disse sosiale mediene, man må også vises der.
Personlig, så hadde ikke engang jeg (i en alder på 24 år) hørt noe om dette prosjektet før jeg fikk det utlevert som en skoleoppgave.
Dette sier noe om synligheten UD innehar på de sosiale mediene. Selv om jeg aktivt har brukt flere av de tidligere nevnte sosiale mediene, over flere år, har jeg enda ikke sett noe som har fått meg interressert i å finne ut mér om “Refleks”.
UD sier at “Refleks” gjennom hele prosjekterioden vil arrangere møter som engasjerer til debatt.
Om de vil ha mennesker utenfor den politiske arenaen til å delta på disse debattene, må de starte med å nå ut til de som ikke allerede er innenfor denne. Det er vel grunn til å tro at markedsføringsstrategene i dette prosjektet ikke har gått inn i UDs egne visjoner om prosjektet.
For å oppnå “Økt norsk deltakelse på den internasjonale utenrikspolitiske debattarenaen” må de aktivt jobbe for å presentere seg selv for den delen av at publikum som heller drar på kino.
Dette sier seg selv å være en vanskelig målsetning, men det er absolutt noe å tenke over. Jeg hadde gjerne dratt på disse debattene/møtene om jeg hadde visst når og hvor de var. Det gjør jeg selvfølgelig nå, etter å ha søkt etter informasjon om prosjektet på nettet. Men det skjedde først etter at jeg fikk det som skoleoppgave.
Jeg er ganske sikker på at jeg ikke er alene om denne oppfatningen. Jeg tror det sitter mange i Norge som aldri har hørt om dette prosjektet. (Man skal selvfølgelig ikke glemme at sosiale medier for mange er nytt).
Forventer man økt debatt og interresse, må man også vise seg selv frem på en sånn måte at alle borgere får lyst til å vite mer om dette. Det hjelper ikke å legge ut en excel fil på sine egne hjemmesider og forvente at “alle” sitter og leser denne.
På Twitter har @Utenriksdept ca. 2200 følgere.
På Facebook har UD 6003 likes på sin side.
På Youtube har GovernmentNorway 44 abbonenter.
Til sammenligning har kronprinsparet på sin Twitter-profil 22 626 følgere.
Dette forklarer, for meg, hvorfor UDs pionér-prosjekt “Refleks” fremdeles er en ukjent term for mange nordmenn.
Alt i alt så kan jeg vel oppsummere hele dette blogginnlegget med å si at UD må gjøre seg selv til en mer attraktiv merkevare. Hvis de ikke gjør dette vil de trenge både “Refleks 2.0, 2.1 og 2.1.5″ før de oppnår sin egen målsetning med prosjektet.
